Ettertanke - ett år siden Gaza

Julen i år har vært tidenes underligste. Den første gaven jeg fikk var Øyne i Gaza. Dette var like etter jeg hadde sendt en julehilsen til folka mine i Rashedieh. Jeg måtte skjule klumpen i halsen og de tårene som presset seg frem. Der satt jeg, glad, lykkelig, og i et av verdens rikeste land, mens mine Palestinske venner er dømt til en usikker og vanskelig fremtid.

I dag er det ett år siden Gaza. Som både jeg og Amanda har fundert over så er det på tide med ny krig i Libanon. Det gjør vondt å tenke på. Det gjør ikke minst vondt å tenke på at nordmennene rundt meg ikke vet, og som oftest ikke bryr seg.

Hva er det jeg gjør i dette problemfrie samfunnet, sammen med disse sytende nordmennene rundt meg? Våkne opp! Se rundt dere! Se på urettferdigheten som skjer utenfor landets trygge grenser! Se på ondskapen i verden! Gjør noe med det, vær så snill. Ikke bare den palestinske situasjonen, men også i Kongo, Vest-Sahara, ulovlige okkupasjoner verden over, mennesker som sulter, tørster ihjel, og dør av sykdommer som lett kan kureres. Korrupsjon tvers over verden, fra rettssystem til stater, FN og andre hjelpeorganisasjoner. Vi lever i et pil råttent samfunn, hvor vi har arvet synder fra våre fredres og mødres generasjoner. Den reelle arvesynd har ikke noe med Gud å gjøre, det har med oss mennesker, og vår forvaltning av det globale samfunn å gjøre.

Ett år siden Gaza, ett år siden tusenvis gikk i gatene i Norge, sinte og frustrerte, mot Israels grusomme krigshandlinger mot en uskyldig sivilbefolkning, ett år siden flere hundre barn ble bombet, og så nektet skikkelig medisisk pleie. Ett år siden kampgløden nok en gang gikk i glemmeboka, og vi gikk tilbake til våre problemløse liv, ett år siden vi nok en gang lukket øynene våre for omverdenen for å slippe å drømme om brennende, blødende, døende barn.

Noen fortsetter kampen. "ikke glem Gaza! Nådeløs blokade og utsulting. Palestinske kvinner, barn og gamle lider, menn likvideres. Utbomba boliger, skoler og gudshus fortsatt i ruiner. Ingen matrialer slippes inn. Siste livsnerve kuttes når tunnellene sperres. Israel bryter ustraffet krigens lover. Vesten lukker øynene. USA lar Israel diktere. Storting og regjering investerer kynisk våre oljepenger i Israel. Dette skal ikke fortsette! Alle må gjøre noe, gjøre mer! Vi lever fortsatt i historieboka. Hilsen Mads G 27.12.09"

Måtte vi alle vokse opp og til slutt se realiteten i øynene, og forandre og gjøre slutt på den kyniske urettferdigheten og ondskapen vi lever i. Amerikanere, nordmenn, israelitter, russere, kinesere, alle sammen, få opp øynene og se rundt dere.

Wallah jallah!

One for the money, one for the show, one to get ready to go go go!

Alt var i boks, vi visste hva vi gjorde, vi hadde full kontroll mellom all uroligheten, ineffektiviteten, og irritasjonen som gang på gang blusset opp. PC-ene var i ferd med å bli helt klare, postkortene var trykket og sendt til Norge, engelskundervisningen gikk bra (de gangene vi hadde elever), og blodårene våre ble mer og mer arabiske. Jeg har til og med fått meg et Hezbollah-aktig skjegg.

Selvfølgelig gledet vi oss til å reise hjem, men det skulle bli bra å feire jul sammen med Amanda, å være sammen med de palestinske vennene våre, å se hvordan livet er om vinteren (kaldt og vått!), og vi hadde enda mye som var usett i Libanon, så vi leverte passene våre til politiet, for å fornye visumene våre.

But we stepped on their blue suede shoes…

En uke etter vi leverte passet gikk vi tilbake og spurte etter det, “nei, det er enda i Beirut, kom tilbake om en uke”. Så vi ventet og tiden gikk og vi lo godt av at vi bare hadde en stygg grønn lapp som identifikasjon i dette ID-besatte landet. Vi gikk tilbake, etter nok en uke men fikk den beklagelige beskjeden at ”nei, det er enda i Beirut, kom tilbake om en uke, da er det klart”. Litt satt ut på grunn av dette returnerte vi til våre kjære i leiren og levde nok en uke sammen med dem. Til slutt var vi litt stresset ang. passene, og vi hadde dessuten lyst til å ta en liten helgetur til Syria, og da funket ikke den stygge grønne ID-lappen. Men, ”nei, det er enda i Beirut, kom tilbake om en uke”. Det ville vi ikke. Så vi dro først til Saida for å sjekke om de hadde det der, de sender nemlig all militærpost fra Beirut først til Saida, så til Tyr. Men nei, det hadde de ikke. Så da dro vi mot den store hovedstaden og immigrasjonskontoret der. Vi mistet guiden vår ved døren, fordi han var palestiner og ikke fikk lov til å bli med inn. Etter å ha lagt fra oss mobilene vandret vi inn i de endeløse byråkratiske ganger. Vi ble kastet rundt mellom etasjene som ping pong baller, opp en, ned to, frem og tilbake, spør etter major Tafik, sergant Hammoud, kaptein Darwish. Til slutt var jeg ikke sikker på hvilken etasje jeg var på, eller om jeg noensinne kom til å komme meg ut derifra.

Etter kanskje en time med hyggelige og smilende millitær-/politifolk som var så dynket ned i gigantiske papirbunker at man nesten ikke så de øverste hårtustene fikk vi beskjeden av en forbipasserende storkar. ”Your passports are on the second floor, you have two weeks to leave the country.” Dette hadde vi spøkt om, til og med før vi dro på immigrasjonskontoret, men trodde ikke våre ører når vi hørte han. Vi løp etter og spurte desperat om hvorfor, hva er det vi har gjort galt? Han bråsnudde seg, så ulmsk på oss og det eneste svaret vi fikk var at ”that is our decition”

Mens vi var der så hadde vi i begynnelsen fått lov til å være med på hvert et kontor, men etter hvert måtte vi vente utenfor. Heldigvis for oss så overhørte vi ordene ”journalist” og ”Naqoura”. Vi har derfor en relativt god aning om at vi har gjort noe feil, eller rettere sagt at de tror vi har gjort noe feil, og at de tror vi er journalister. Som vi begge skulle ønske vi var, for så vidt. Vi vet i grunn ikke hva vi har gjort for noe, men vi er ganske sikre på at de har følget med oss, og mest sannsynlig avlyttet telefonene våre. Vi hadde tre store mapper på oss til sammen (Amandas var tykkest). Det står en referanse til en lov i passet, men idet vi skulle sjekke den på internett fikk vi beskjeden om at siden var konfidensiell og loven klaususbelagt. Vi er i mørket på den her.

Vi fikk passene våre nesten kastet på oss, med en påskrift på arabisk hvor det står at vi har to uker å forlate landet. Hjemreiseankomsten er 15.12.09, mens den skulle egentlig vært 09.01.09. Når vi fikk mobilene våre tilbake sto det et nummer der, for at det skulle være lett å gi den til rett person, så Amanda sa: I went to the immigration office and got tossed out of the country, and all I got was this stupid little sticker on my cell phone”

Suspicious Minds

Etter vi fortalte våre venner og bekjente i leiren om at vi ble kastet ut begynte det å prates i leirgatene, over den lille rennen med kloakk, om hvorfor vi ble kastet ut. Noen mente at det noe var i emning, at Libanon var redde for et angrep fra Israel og ville derfor få ut de mest utsatte ashnabiene i Sør-Libanon, andre nevnte Hezbollah og at de kanskje ikke ville ha oss der, at noen kanskje hadde løyet om oss fordi de ikke likte oss. Kanskje var det han ene mannen vi pratet med om raseringen av Nahr el Bahred. Kanskje var det en vi glemte å si hei til på gaten en gang for mange. Kanskje noen ikke likte at vi dro til Syria. Kanskje det så ut som om vi kjøpte noe feil en gang. Vi vet ikke. Men alle hadde sine egne teorier. Den verste, den som gjorde vondest for oss, var kommentaren at Libanon rett og slett ikke ville ha oss her fordi ”they don’t want you to help us”.

Love you tender, love you true - tårer, snørr og sigarettrøyk i lufta

To uker hadde vi på oss å dra, så plutselig måtte vi si hadet til alle, finne passende gaver, avslutte alle prosjekter og ideer. Det var mye arbeid, og lite fritid de siste ukene.

”Om to uker er det 2010. Da er det fire år siden sist krig, og på tide med en ny krig. Helvetes Israel altså!” Amandas tårer slutter ikke å trille, de renner og renner. Jeg kjederøyker stille for meg selv. Det er tyngre å dra enn jeg trodde og jeg har én vond klump i magen og én i halsen. Det ligger en maktesløshet over skuldrene mine. Vi har nettopp tatt farvel med en familie vi har blitt veldig kjære i. De har fire små barn på 9, 7, 4 og 1 år. Alle utenom ettåringen levde under sist krig, så og kjente drønningene fra rakettene og hørte skuddene fra rifler terrorisere landskapet. Frykten i de voksnes ansikt må ha vært åpenbar i leiren. Den yngste, et spedbarnet jeg har falt helt pladask for, er enda ikke besudlet med slik jævelskap. Det er tungt å reise ifra dem fordi vi vet at de ikke kan reise, fordi vi vet at livene deres er så håpløse, fordi vi frykter det verste. Vi er frie, vi er non-expendable, mens de sitter der i flyktningleiren deres, uten land, uten rettigheter, uten en fremtid, og så godt som ingen bryr seg.

Oppsummering – surprise!

Jeg har hatt det magisk. Det har vært utrolig tungt til tider, men alt i alt fantastisk. Det er anbefalt for alle å dra til Libanon og komme seg inn i leirene og føle på vennligheten som finnes der. Surprise alle mine venner, jeg er hjemme! Og jeg har fått meg en nydelig (norsk) kjæreste som nesten er ferdig med sykepleierutdanningen! Jeg er kanskje verdens heldigste person.

Forklaring: "Wallah jallah" betyr "jeg lover ved gud, la oss dra" eller noe slik.

Den Store Irritasjonen

I dag klikket jeg i vinkel på en liten tenåring. Mens jeg og Amanda gikk vår vanlige vei til biblioteket – på fredager har folk fri vanligvis, siden det er islamsk helligdag, og gatene er fulle av folk – så vi en tenåring med et softgun gevær som sto og skjøt mot veien vi kom. Det var ingen problem, det skjer hele tiden. Men idet vi var kanskje 30 meter vekke syntes jeg at jeg kjente noe på ryggen, men jeg var ikke sikker, siden jeg gikk med genser. Amanda derimot hoppet og ropte au rett etter på. ”Ble du skutt?” Ja, det ble hun. Så jeg snudde meg, lei og sint av at folk skyter oss med softgun bare fordi vi er fra utlandet, og løp. Jeg vet ikke hvor fort jeg løp, jeg vet ikke hvor langt jeg løp, sint-adrenalinet hadde for lengst tatt hånd over meg. Hele gaten stoppet opp og så på, guttungen løp for livet vekk fra meg. Etter et par meter kastet han vekk geværet sitt i en fortvilt bevegelse, og jeg løp til det og plukket det opp. Første tanken var å spraye han med kuler, men så fant jeg ut at jeg ikke var sikker på hvordan jeg skulle verken lade eller skyte, og at det hadde vært ganske tafatt om jeg hadde stoppet opp og bare fjollet med det. Så jeg løp litt videre, til han hoppet inn i en sidegate. Jeg visste at jeg hadde mistet han. Jeg brølte ut ”jævla drittunge” på norsk og gikk tilbake, mot resten av de unge tenåringsdrittungene som sto og hang på gata. En av dem så tryglende på meg, og spurte meg på arabisk om jeg ikke kunne gi tilbake geværet. Jeg var iferd med å brekke det i to på det tidspunktet, så sint var jeg, men på grunn av hans trygling så fant jeg ut at jeg ikke skulle ødelegge det, så jeg kastet det ifra meg. På vei tilbake mot Amanda, enda med adrenalin rennende igjennom kroppen og sammentygde tenner, så kom en liten ung spøkefugl bort til meg, og spute hva som var galt. ”They have to stop shooting at us!” brølte jeg, uten å helt tenke på det. Hele gata var stille, og flere tilskuere hadde kommet for å se på. Geværet ble naturligvis ødelagt idet jeg kastet det, og jeg angret noe veldig på at jeg ikke bare hadde knukket det, det hadde vært mye bedre for imaget mitt.

Denne episoden er det jeg har bestemt meg for å kalle den siste dråpen i Den Store Irritasjonen. Den Store Irritasjonen er en følelse for dette samfunnet som gravd seg langt ned i sjelen min, og det er ikke en lite snerrende sjel jeg har, når den først blir arg...

Å leve i et land som kun halvveis er tilkoblet verden merker jeg at blir tyngre og tyngre for hver dag som går. Som internett-avhengig kommer det på ingen måte lett for meg å ha en så treig internett at jeg ikke en gang kan se på youtube-videoer. Det å sitte her på internett kan egentlig sammenlignes med det å sitte med et elektronisk leksikon – som funker dårlig!

Det er så mange småting… men et sted må man vel begynne, og det kan egentlig oppsummeres i ett scenario: Å gå igjennom gaten. Dette er en ting jeg vanligvis liker å gjøre. Man kan se på folk, noen er sære, noen er søte, noen er vakre, jeg liker det å gå også, og jeg liker gater, det er mye å se på gater, ikke bare folk, men et helt folkeslag, en hel kultur, arkitektur og søppel, hele sulamitten. Men her, når man går, må man alltid være oppvakt!  

Hvem er disse menneskene rundt oss? Nei, jeg trenger ikke taxi. Kjenner ikke jeg han, han med de store brillene og den der ekle fø-flekken? Hvem var det som gikk forbi nå? Hva het han igjen? Ahmad? Wisham? Hussein? Heter ikke alle bare Mohammad? Fortalte ikke han meg en utrolig rørende historie jeg burde huske på? Et eller annet om en ulykke og en norsk lege eller noe? Eller fortalte han kanskje den historien om broren som døde i et streifeskudd på åpen gate? ”Taxi?” La shokran, jeg trenger ikke det. Huh, hva sa hun til meg, snakket hun til meg i det hele tatt? Sier de noe stygt til Amanda? Vent litt… mish helweh? Det betyr… faen, helweh betyr så mye rart! Hvordan skal jeg reagere? Brøle noe stygt til dem tilbake på norsk?

Hvorfor tuter disse taxiene til meg? Tror de ikke at jeg hadde klart å finne meg en taxi selv, når det er ørten tusen taxier som tuter forbi meg på få minutt? Tror de jeg er en helt absurd inkompetent mann? Nei, jeg vil ikke prate med deg fremmede mann i rare klær og flakkende blikk… hvorfor vil du prate med meg av alle idiotiske ting? Hva, du prater ikke engelsk? Ikke en gang fransk? Så hvorfor starter du da en samtale!? Hvorfor roper de hallo til oss? Hvorfor spør de om navnet mitt? Og hvordan så disse guttene som jobbet i etteretningen ut igjen?

Faen, jeg har glemt hva jeg sa til denne mannen, jobbet jeg i Rashedieh som frivillig, eller bodde jeg bare i Tyr og studerte? Og kan ikke disse jævla taxiene slutte å tute på meg? Jeg trenger ikke en taxi akkurat nå, jeg vil bare gå! ”Welcome in Lebanon”, nei takk, jeg trenger ingen velkomst, jeg har vært her lenge nok, stikk av. ”Taxi, taxi, taxi”, nei takk, neste gang noen spør så tror jeg at han blir slått ned på åpen gate, av meg, uten at jeg reagerer det. Tennene gnages sammen. La meg være i fred.

Jeg er ingen turistattraksjon, og jeg finner ingen interesse i dere heller. Kaffe? Nei takk, jeg har ikke lyst på kaffe. Nei, sier jeg, jeg har faktisk ikke lyst på kaffe. Nei. Nei. Nei! Faen da, gi meg den der jævla kaffen og hold kjeft! Nei, for siste gang, jeg vil ikke ha en taxi!

Den Store Irritasjon har til slutt blitt så stor at jeg nekter og hater det å ta imot hjelp av folk. Nei, jeg vil ikke høre på deg og ditt, og jeg trenger ikke å få vite om ditten og datten. Det er unødvendig. Kan jeg ikke bare få lov til å sette meg inn i en bil eller en buss, og holde kjeft?

Og hva er det med denne samvittighetsgreia? Flere dager jobber jeg gjerne 12 timer i døgnet. Av og til mer. Så godt som aldri mindre enn 8 timer, og det har jeg jo rett til! Ah, nei, vent, arbeid betyr noe annet her. Det er ikke resultat, effektivitet, originalitet som gjelder nei! Det er det å vise ansiktet sitt. Så lenge man sitter på arbeidsplassen så er det greit. Men hvordan skal jeg klare å jobbe når jeg har en dum kollega over nakken som spør om alt jeg gjør, og når jeg svarer så konkluderer hun med: ”ah, must be virus”. Å forklare at hun har slått av muligheten til å skrive arabisk på Pcen (på en eller annen underlig måte) funker ikke. Det funker heller ikke å si at hun rett og slett glemte å plugge inn ledningen til høretelefonene. Åh, neida, dette kan hun! ”It must be a virus!”

Libanon er et land jeg har falt helt pladask for, jeg elsker å være her, jeg har lyst til å komme tilbake flere ganger og jobbe aktivt her nede i fremtiden. Jeg gleder meg til de neste årene, bare fordi jeg vet at jeg skal jobbe med Libanon og Palestina, fordi jeg har bestemt meg for det. Det er derimot noen ting med dette samfunnet som går meg så inn i helvettes på nervene. Jeg tror aldri jeg har opplevd et så sterkt hat før i mitt liv, og det er ingenting å gjøre med det, fordi det er slik ting er her nede.

Vondt i hjernefoten

Å være her kan sammenlignes med det å alltid gå på tær. Man trår forsiktig, smyger seg fremover, sjekker hjørner før man beveger seg i det åpne, man vet aldri hva man kan møte på. Seksten timer i døgnet trår hjernen slik rundt på sine tær, og hviler de siste åtte. Våre membrane leggmuskler har naturligvis vokst til ubegripelige størrelser, og vi tåler det å gå på tå lenger og lenger. Dessverre virker det som at når man først har oppfattet at man må på tå for å navigere det politiske, sosiale og kulturelle lappeteppet av et landskap her nede så finner man fort ut at man må stå mer og mer og mer på tå, til man til slutt står på tuppen av neglene som en tanke-ballerinadanser. Eneste mulighet, foruten de åtte spe timene i sengen, for å hvile seg er å dra ut fra leiren og inn i den store verden, til de store ukjente byer og store ukjente land... men også her er det vanskelig å slappe av, for man må alltid være årvåken mens man reiser, og vet aldri hvor man havner.

Så både Amandas og mine tidligere usselige cognitive stylter har altså ikke bare vokst, men trenger også snart en lengre pause... som vi får ved å jobbe utenfor samfunnet her. Altså alene på rommene våre.

Siden sist post har det egentlig ikke skjedd så mye (noe som ca 4 pluss 3 personer kommer til å nekte for, og muligens bli litt småsint på meg for). Jeg har vært med på mineryddingsarbeide (som obervatør og intet annet naturligvis), men dette kan leses mer om på Amandas blogg (som det er link til lenger nede). Jeg dro også med en av sykepleierne på hjemmebesøk, og så gamle personer med både synlige og usynlige smerter, ekstremt høyt blodtrykk og unaturlig høyt blodsukker. Spennende å se hvordan folk levde. I det minste var det en opplevelse å se hvordan sykepleierne jobbet hver dag. Så dro dem fra oss.

Samme dag som sykepleierne dro kom min mor, Magne og Trym. Uken de var her endte på hva som føltes som kanskje to dager. Mens de var her startet den største skytingen vi har opplevd mens vi har vært her nede. I litt under en time pågikk det intens skyting fra flere sider av huset med automatgevær, og vi fikk beskjed om å slå av lysene på rommene våre og gå ut i gangen, vekk fra vegger og vinduer. Den store frykten var ikke til stede, men det var et utrolig sterkt ubehag. Vi trodde først at det var en av guttungene i en familie vi har god kontakt med, men fant senere ut at det var to fulle gutter som hadde stjålet seg gevær og løp rundt og skjøt på bygninger og i luften bare for gøy.

I anledning all skytingen som har foregått i det siste så har jeg prøvd (med mine dataspillkunnskaper) å forklare Amanda å se forskjellen på forskjellige våpen, hvilke positive og negative aspekter de har og hvordan de fungerer. Jeg fikk et spørsmål fra en av sykepleierne som var her tidligere om: "synes du det er skummelt, er du sånn redd inni deg? Eller er det ca samme følelse som før? Er det noe snakk om at det er for farlig for dere å være i leiren?" Og det er vanskelig å svare på. Det er en annen type frykt. En annen type skummelhet. Det er ikke det samme som før, det vet jeg. Og ja, det er snakk om at det er farlig her nede, og "this is a problem we can expect to continue", og det er en underlig og ekkel ting å oppdage at man sitter midt i.

Amira har dratt til Norge... mens vi er her nede... og nå... we are all alone! Alle har dratt fra oss!

On another note:
Postkort vi har produsert er nå ferdige. 16 bilder tatt av barna på biblioteket vi jobber på er nå på 15 postkort og ett informasjonskort. Noen av dem finnes på http://www.rashediehlibrary.com/english. Disse går naturligvis ann å kjøpes (for en minstepris av 100 kroner) for hvor mye dere vil. Alle pengene går til videreutvikling av fotoprosjektet. For mer informasjon om disse postkortene sjekk ut Amandas blogg, eller om dere må mase: send en mail til Amanda.Larimore@gmail.com

Bildene: Meg på minerydding og Amanda, sykepleierne og meg i et krigsherjet land.

(download)

Skuddveksling og møte med en helt

Det er kun 15 dager siden jeg sist skrev på bloggen, men herregud hvor vanskelig det er å oppsummere alt vi har gjort. Det kan være jeg gjentar meg selv for ørtende gang, men tiden flyr helt sinnsykt for her nede, og snart er vi halvveis i oppholdet vårt.

Først dro vi til Beirut (som vi har gjort alle helgene i det siste), daffet litt rundt og kjøpte flere bøker, men høydepunktet kom på mandag, da vi dro på besøk til Olfat something i flyktningsleiren Bourj el Barashne, utenfor Beirut. Der fikk vi en kraftig og sterk innføring i de sosiale problemene i leirene i Libanon, og palestinernes menneskrettighetskamp. En gang i fremtiden skal jeg få til å skrive det ned skikkelig, og Amanda skal prøve å få til et lite portrettintervju med/om henne. Ellers møtte vi den norske ambassadøren tilfeldigvis på gaten samme helg.

Vel tilbake har vi hatt det ganske hektisk. Ikke bare tar arbeidet seg opp fortere enn svint, litt som Moores lov - bare med arbeid - og så har det vært både raketter som har blitt skutt frem og tilbake og skuddveksling i leiren. I femten dager har vi hatt problemer med en gammel, smågal og hasjrøykende mann, som har skutt rundt med geværet sitt for å true og skremme og på ren faenskap. Etter en lang periode med litt skyting her dag så eskalerte det noe helt sinnsykt, og flere folk ble skadet i kamper med den gamle mannen. Til slutt var vi faktisk redde for å bevege oss ut, og med god grunn for så vidt, siden en av våre kjenninger kom løpende på døren vår og frarådet oss å dra utenfor døren. Helt til slutt, etter femten dager med både mildere og større nervøsitet, skuddveksling og granater som ble kastet, fikk det libanesiske politiet tillatelse av PLO til å komme inn i leiren og hente ut begge sider av stridighetene. Etter våre informasjonskilder ble ingen skadet seriøst, men flere skutt. Heldigvis er leiren trygg igjen.

Samtidig som dette skjedde ble en rakett skutt fra Libanon mot Israel, som svarte med 8 tilbake. Tre raketter ble ikke avfyrt, og det libanesiske militæret tok dem med seg etter de hadde sikret åstedet. Det er usikkert på hvem som har skutt rakettene, sier en av våre kontakter i leiren, som har god peiling på hva som skjer i Libanon og de forskjellige fraksjonene. Vi leste i Daily Star, en avis som er ganske annerkjent som god, så vidt jeg forstår, at det er flere som tror at Israel står bak angrepene, for å pirre til krig. Samtidig har også Al Aqsa moskeen i Al Quds blitt angrepet av Israel, og vi satt til slutt med en ganske gigantisk klump i halsen... og lurte på om "den siste intifada" var iferd med å starte. Ingen hyggelig tilværelse når man har ekte kamper i nærheten av huset, raketter over hodet, og seriøse politiske problemer på andre siden av grensa.

I helga skulle vi ha en rolig helg, noe som selvfølgelig slo HELT feil. Åtte om morgenen dro vi til Saida for å få tillatelse til å dra ned til grensen av Israel og skue inn mot Palestina. Det tok ugudelig lang tid å komme seg dit siden sjåføren er ganske treig av seg av og til. Direkte fra Saida dro jeg og Amanda, litt småstressa og med sommerfugler i magen, til Beirut - igjen - og løp inn på en elektronikksjappe for å kjøpe en liten mikrofon. Vi hadde nemlig vært så heldige å få et intervju med Odd Karsten Tveit, Amandas største helt (og jeg skal ikke si at jeg ikke var overentusiastisk for å ha pratet med ham). Gjett om vi følte oss amatørmessige (som vi selvfølgelig var) ovenfor denne store mediaskikkelsen som kan det som er mulig å kunne om Midt-Østen for en utlending. Men alt i alt tror jeg det gitt ganske tålig bra, og uansett så koste jeg og Amanda oss magisk mye.

Grensa var... en noenlunde ok tur. Jeg må innrømme at jeg så litt nok av Palestina til slutt... Var ganske spennende å se sjåføren vår smågråte mens han skuet ut mot "landet mitt", og de Israelske millitærbasene med Israelske flagg hengende faretruende på andre siden. Alle de forskjellige FN-basene lokalisert i området gjorde det heller ikke mindre interessant, med alle deres tungt pansrede biler og millitærtransporter. På slutten av turen, i nærheten av Houla (se artikkelen ovenfor) beveget vi oss tydeligvis litt for langt inn mot Israel, og en libanesisk millitærbil kom kjørende for å litt småbruskt tvinge oss tilbake til hovedveien.

 

Forøvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges.

[Oppdatering: Hadde noen pinlige skrivefeil. Beklager det på det sterkeste! De er nok enda høyst tilstedeværende andre steder i teksten, men jeg gidder ikke å lese igjennom den en gang til...]

En tur til Damaskus

Vi lever i et lite paradis, med nydelige mennesker som passer på oss og forteller oss til en hver tid hvor fantastiske vi er. På et vis har jeg aldri følt meg så trygg i mitt liv, for jeg vet at PLO passer på meg og vet hvor jeg er og passer på at ingen kan gjøre noe som helst med oss. Og så kommer problemet egentlig... for vi er så trygge her at hvis noe går skeis, hvis det bryter ut en krig eller noe skummelt skjer i verden så blir vi evakuert... mens våre venner blir igjen. Og hvorfor er disse menneskene så glad i oss? Fordi noen andre har gjort noe pent med dem før oss, og de kom tilfeldigvis fra Norge. Jeg har ikke fortjent den respekten jeg får enda, jeg bare daffer rundt med PCene og retter på engelsksetninger. Og hvor trygg bør jeg egentlig føle meg? Når Israel ligger kun en liten kjøretur vekke fra leiren og FN-tropper kjører rundt i hvite biler med store våpen og flakkende blikk? Et annet spørsmål: Hvor er turistene? Er de redde for dette landet, som kanskje er det vakreste landet jeg noensinne har vært i? Hvorfor? Burde jeg også være det?

Det er virkelig et underlig liv her nede... og jeg klarer nok ikke helt å forklare det. Blir nok underlig å komme hjem for å fortelle denne historien til folk, selv om det egentlig ikke skjer så mye her nede.

Jeg og Amanda dro nettopp til Damaskus, hvor vi møtte en tidligere solidaritetsarbeider og hennes venn. Begge to har god kontroll på arabisken, så vi fikk virkelig slappet av når vi var rundt og reiste med dem, siden de både kjente byen og språket, og fikk kranglet til seg gode priser på ting vi kjøpte. Tuslende rundt i en av verdens peneste byer fikk vi sett historie fra før Jesus tid. Det er virkelig et sted jeg anbefaler å besøke. Mens vi var i Syria besøkte vi også Maloua (?), en liten kristen landsby som pratet arameisk, Jesus' språk, hvor jeg blant annet drakk Jesu blod fra et skittent ut-drukket glass... Jeg ble ganske glad og fornøyd av Jesu blod, så resten av turen i den lille byen med den vakre naturen hoppet jeg rundt og sang litt kristne sanger.

En annen utrolig interessant ting vi gjorde var å besøke Golanhøydene, et sted jeg synes er utrolig spennende i Midt-Østen (og bør leses mer om). Der så vi en totalt isønderbombet by, en helt latterlig urealistisk ting å oppleve for meg... Nesten slik at jeg ikke skjønte hva som hadde skjedd. Vi dro også opp til et sykehus som ikke var bombet men "ihjel"skutt. Kun på trass, for jævelskapens skyld. Kulehullene var over alt. Vegger holdt på å falle sammen, taket lå på gulvet og trappene opp var knuste. Til slutt sto vi på toppen av sykehuset og så rundt oss, på alle ruinene... og Israels utsiktsposter. Kjørende mot grensen i vår knæsjgule taxi stoppet vi bare for å rekke finger til en av Israels mest avanserte utsiktsposter, og lo godt av at de kanskje lagrer bilder av oss i databasene deres med fingeren i været og store glis rundt munnen.

Vi så sammen med våre norske venner i Damaskus en film som het "Death in Gaza" som er veldig anbefalt for alle å se. Det viser en håpløshet, en standhaftighet og en helt sinnsyk urettferdighet, på en egentlig ganske nøytral måte. Det er mer en stemnings- og situasjonsdokumentar enn en faktadokumentar, så bekymre dere ikke for å måtte ta inn for mye tallfakta og greier. Bare så det er sagt så er det litt blod og død i filmen, om noen skulle se den.

Vel tilbake i Rashediyeh var det som å komme hjem til sitt vanlige, skikkelige hjem igjen. Deilig. På tross av denne hjemmefølelsen i den virkelighetsfjerne leiren så merker vi at det å ta seg ferie og komme seg vekk litt er utrolig godt og avslappende.

Bildene: Meg og Amanda i en moské, et typiske syn i Damaskus, Golan sykehus - gjennomskutt av Zionister, som det står, og til slutt Israels utsiktspost "Disneyland". (Beklager for dårlig bildekvalitet)

(download)

Tre og en halv uke etter ankomst til Rashidiyeh

Her i Rashidiyeh går det godt, og vi føler at vi har kommet på plass. Starten ganske tregt, grunnet Ramadan og Eid-feiringen, men endelig har vi kommet oss skikkelig i gang med både arabsik timer for oss, og engelsk undervisning for ungene på biblioteket. Vi skal også jobbe tett opp mot kvinneunionen og et senter for funksjonshemmede barn.

Jeg jobber ganske mye med datamaskinene som finnes her nede, noe som ikke er spesielt lett. De er helt latterlig virusbefengte og utrolig gamle. Mange av dem er designet for windows 98 eller lavere... Ikke spesielt pent for en person som er ganske vant med raskere PCer.... Jeg blir lei meg...

De små barna i leiren er noen små dritunger av og til, og skyter oss med både softgun og underlige sprettert-aktige greier. Heldigvis er det noen andre som er helt fantastisk søte og løper etter oss og brøler hallo også... men vi skjønner ikke helt hva vi skal gjøre med dem alltid.

Fire sykepleierstudenter fra Tromsø kom ned for to uker siden, og før dem kom var vi litt bekymrede for at det kom til å bli veldig trangt i huset vi bor i, men vi har kommet veldig godt over ens, og jeg har fått en brennende interesse for sykepleier- og doktoryrket. Kanskje jeg må studere det ved siden av informasjonsvitenskap?

Tiden går helt sinnsykt fort her nede, og snart har vi vært her i fire uker... Vet ikke helt hvor den blir av, men jeg tror kanskje taket på huset vi bor har mye av skylden til at den bare forsvinner, for der koser vi oss med vannpipe, godteri og tullpreik.

Legger ved noen bilder fra leiren, fra hustak og fra gaten, og selv om det kan se ganske forferdelig ut for noe, eller ikke pent eller hva enn man kan si, så synes vi alle at det er helt fantastisk vakkert. Alle sammen koser seg masse når vi går igjennom gatene, og synes det er så pent og koselig.

Om noen vil vite noe spesielt så er det bare å sende en mail til meg (aslakroedder@gmail.com, naturligvis) eller skrive en liten kommentar.

Forøvrig finnes det en mailadresse til biblioteket i leiren. Bra side, og bra bibliotek. Anbefalt å sjekke den: http://www.rashediehlibrary.com/english/

(download)

Grunnleggende informasjon om Palestinernes liv og livet i Rashidiyeh

Bare for å komme med litt generell informasjon om hva som foregår her nede så copy-paster jeg en mail jeg fikk fra PalKom med en artikkel skrevet av Dalal Mawad om Palestinernes situasjon her nede. Solidaritetsarbeiderne som var her tidligere har også skrevet noe på deres blogg, som de også skrev som leserinnlegg til avisa Tromsø. Det finnes her, bloggnavnet og ikonet kan ignoreres.

Palestinian Refugees in Lebanon: From Deprivation to Violence
By Dalal Mawad
In 1948, one hundred thousand Palestinians fled from Palestine to find refuge in Lebanon. Provisional camps were built at that time to provide them with shelter. Their number has increased over the years to more than 400 000 refugees, 53% of them living in one of twelve camps throughout the country.
Today, more than half a century later, they continue to be refugees, awaiting their return while living in the most degrading and demeaning human conditions. Their appalling socio-economic conditions are not only a violation of human rights but are also a danger to Lebanon’s security and stability.
Chronic health failure is reported by 19 percent of refugees in Lebanon, a rate higher than in Syria and Jordan. Palestinians rely more widely on UNRWA and NGOs for medical assistance than refugees elsewhere. But, UNRWA, the only safety net available to many refugees for baisc health care, is beset by a lack of funds and available doctors.
 It is estimated, that among refugees aged 15 to 24 years, more than 40 percent are unemployed.
Lebanese law forbids Palestinians from working in 72 professions. These include private sector “free professions” like engineering, medicine, law and all public sector jobs. Even very low skilled jobs like garbage cleaning and guarding buildings have been added to the list of prohibitions. As for the remaining unskilled jobs, Palestinians need to obtain a work permit and very few permits have been issued.
Add to that, a law ratified by the Lebanese government that forbids Palestinians from buying and owning a property. Lebanese women married to a Palestinian are also banned from giving their children any property as an inheritance.
As for the degradation of the conditions of the camps, the Lebanese law impedes any renovation work by prohibiting the entry of any building equipments, like cement for example. Camps lack sewage systems, garbage collection, electricity and water. 
The Lebanese argument to these legal exclusions is explained by the right of return and the fear of naturalization. The Lebanese believe that the refugees are temporarily in the camps and any normalization of the situation of the Palestinians can hinder their right of return and pave the way to permanent settlement. The other fear is a confessional one, any settlement of Palestinians threatens the demographic balance of the different confessions in the country since Palestinians are in their majority Sunnis and represent up to 10% of the total Lebanese population.
In addition, the Lebanese collective historical memory with the Palestinians is still marked by the wounds left from the civil war.  
UN resolution 194 calls for the Right of Return to of Palestinian refugees and their right to compensation but Israel continues to violate this as well as 67 other resolutions.
In light of the recent political developments in the region and the new policies of Netanyahu’s’ right wing government in Israel, the right of return seems to be impossible any time soon. Lebanon cannot keep neglecting the refugees’ conditions for that long. 
Isn’t a starving Palestinian, fighting for food and basic necessities, more likely to give up greater causes like his right of return and resort to violence? Shouldn’t the state fear social unrest in the camps as a result of deteriorating socio-economic conditions?  
Lebanon has so far dealt with the Palestinian refugees exclusively from a narrow security angle ignoring the fact that Security also encompasses Economic Security. A large number of the Palestinians in the camps are armed and young unemployed Palestinians are encouraged to enroll in military factions that might engage in violence as a result of poverty and deprivation. This was already manifested in the violent clashes of the Nahr el Bared Camp in the summer of 2007, when hundreds of Lebanese soldiers died and thousands of refugees were displaced. Every week, new violence erupts in the camps around Lebanon threatening to destabilize the security of the camps and its surroundings. 
UN Security Council 1559 called for a disbanding of all arms outside the Lebanese state’s authority, Lebanese political parties agreed on the National Dialogue table to disarm Palestinians outside the camps and manage the weapons the camps. 
But, can the Lebanese State succeed in achieving this goal without starting by granting refugees basic rights in return?
 - Dalal Mawad is currently working for the United Nations Development Program  in Beirut. She previously worked for the National Democratic Institute as Logistics Officer For the Institute's International Observation Mission for Lebanon's Parliamentary Elections in June 2009. She also worked for the Lebanese Permanent Mission at the United Nations in New York. She contributed this article to PalestineChronicle.com.

Første blogginnlegg

09.09.09 var første dag i Libanon for meg. Underlig mye har skjedd egentlig, men jeg finner det vanskelig å skrive om det, fordi jeg ikke finner de riktige ordene. Jeg skal prøve å formulere meg bedre senere, slik at alle hjemme kan forstå litt mer om hvordan livet her nede er.

De første inntrykkene er utrolig positive. Menneskene her er kjempehyggelige, kanskje en smule for hyggelige. Jeg kjenner at det ligger en respekt for oss som ikke er oss fortjent, men kanskje jeg misforstår respekt for latterliggjøring... og det tror jeg at i alle fall jeg har gjort meg fortjent.

Kort om de første dagene så har:
- Alle familiene vi har møtt nevnt at de har noen avdøde i familien, fryktelige ulykker, forferdelige sykdommer eller fryktinngytende krigsskader. Det er vanskelig å svare på det.
- Deres forhold til våpen er utrolig avslappet, de prater om det som om det kunne ha vært bøker. Rart nok så er det ikke så ubehagelig som jeg ville trodd å se våpen, tanks og polstrede millitærtransporter i hytt og pine, like hyppig som man ser butikker hjemme i Norge.
- Ting er pent her. Veldig pent.
- Jeg har fått et kallenavn. Jeg er litt usikker på nøyaktig hvordan det uttales, men om jeg ikke tar 100% feil så tror jeg det er ca "Abu Raíd", som betyr Tordenets Far. Grunnen jeg fikk for hvorfor jeg fikk dette kallenavnet var at de to rakettene som ble skutt mot Israel 11.09.09 var av typen "raíd".
- Som nevnt ovenfor sendte en ekstrem gruppe av palestinere to raketter mot Israel den 11.09.09 (merk datoen). Amanda og jeg hørte det ikke, men de to som har vært her i tre måneder før oss hørte det og merket det som en ristning i jorden når Israel svarte med sine raketter. Vi er enda usikkre på om det var 8 eller 15 de skjøt tilbake, men vi vet at de ikke bare skjøt mot millitære mål, eller området de skjøt ifra i Libanon, men også mot og i nærheten av landsbyer.
- Jeg hater å være syk, og har vært det i den siste uka.

Alt er bra her, og jeg gleder meg til ramadan er ferdig og livet begynner som normalt her.

Amandas blogg vil i fremtiden være http://ultimathule.posterous.com/, og selv om hun ikke har skrevet noe enda så tror jeg det kommer noe snart.